Norske sider

Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområdet

EØS-avtalen sikrer Norge deltakelse i EUs indre marked med de fire friheter – fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Avtalen inkluderer også et omfattende samarbeid på områder som utdanning, miljø, forbrukerspørsmål og forskning.

Allerede i Romatraktaten fra 1957 ble målet om et felles marked mellom EF-landene slått fast, og fra slutten av 50-tallet ble all toll og kvoter på varer gradvis avviklet mellom de daværende medlemslandene. Fra 1. juli 1968 har EF og senere EU vært en tollunion med en felles ekstern handelspolitikk. Men dette var langt fra nok for å skape et felles EF-hjemmemarked med like konkurransevilkår for alle. På midten av 80-tallet var det fortsatt omfattende kontroller på grensene mellom medlemslandene. Dette medførte betydelige kostnader for en bedrift som ønsket å eksportere til et annet medlemsland. Det var også andre former for tekniske handelshindringer. Medlemslandene hadde en rekke nasjonale krav til hvordan produkter skulle produseres og hva de skulle yte. Et produkt kunne derfor ikke automatisk eksporteres til et annet medlemsland uten at det ble tilpasset nasjonale standarder. Dette økte kostnadsnivået og reduserte konkurransen innen EF. Det var heller ikke fri bevegelse av tjenester og arbeidskraft mellom alle medlemslandene.

I 1985 la den nyvalgte EF-kommisjonen, under ledelse av Jacques Delors, frem et såkalt hvitepapir for å realisere et indre marked med fri bevegelighet av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. For å etablere dette indre markedet måtte imidlertid beslutningsprosedyrene i EF endres. Det var ikke mulig å etablere det indre marked uten at det ble åpnet for flertallsbeslutninger, som ble introdusert i Enhetsakten (the Single European Act) i 1985.

Etableringen av et Indre EF-marked representerte en betydelig utfordring for EFTA-landene, som på den tiden var Sverige, Østerrike, Finland, Norge, Liechtenstein, Sveits og Island. EFTA-landene hadde frihandelsavtaler for industrivarer med EF. Men ved etableringen av et indre marked ville EFTA-landene relativt sett komme dårligere ut. Det var imidlerid også i EFs interesse å integrere EFTA i det indre marked – de syv EFTA-landene var EFs viktigste handelspartner, de sto for omlag 25 prosent av EFs eksterne handel.

Forhandlingene om en EØS-avtale
I en erklæring fra et felles EF – EFTA ministermøte i Luxembourg i 1984 nevnes muligheten for å etablere et “European Economic Space”. Kommisjonspresident Delors fulgte opp i en tale i Europaparlamentet i 1989 med å foreslå en ny form for samarbeid mellom EF og EFTA. Delors mål for et nytt samarbeid var felles beslutninger og administrative institiusjoner. EFTA-landene reagerte positivt på Delors tale, og formelle EØS-forhandlinger startet i juni 1990. Forhandlingene pågikk frem til mai 1992 da en avtale ble undertegnet i Oporto. I mellomtiden hadde EFTA-landene Finland og Sverige søkt medlemskap i EF. EFTA-medlemmet Østerrike søkte EF-medlemskap allerede i 1989. EFTA-landene Sveits og Norge søkte medlemskap i EF hhv. i mai og november 1992. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. I mellomtiden hadde flertallet av sveitsiske velgere i en folkeavstemning avvist deltakelse i EØS. Et flertall av norske velgere sa nei til EU-medlemskap i desember 1994. Sverige, Finland og Østerrike ble medlemmer av EU i januar 1995. Fra samme dato ble EFTA-landet Liechtenstein en del av EØS-samarbeidet.

Norge støtter utvidelsen av EU, og har også gitt økonomisk støtte til kandidatlandenes forberedelser på medlemskap i EU og EØS. Tsjekkia, Polen, Litauen, Latvia, Estland, Slovakia, Slovenia, Ungarn, Malta og Kypros blir oen del av EØS-samarbeidet når de trer inn i EU som fulle medlemmer fra mai 2004. En avtale om vilkårene for deres deltakelse i EØS ble underskrevet i november 2003. Avtalen innebærer at det etableres en EØS-finansieringsmekanisme og en egen norsk finansieringsmekanisme. For perioden 2004 – 2009 vil Norge årlig bidra med omlag 230 millioner euro til sosial og økonomisk utvikling i de ti nye medlemslandene samt Spania, Hellas og Portugal. 

EØS-avtalens innhold og institusjoner
EØS-avtalen samler de 15 EU-landene og de tre EFTA EØS-landene (Norge, Island og Liechtenstein) i et felles indre marked. Dette markedet reguleres av et sett felles regler (Acquis Communautaire), som sikrer de fire friheter – fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS-avtalen innebærer også felles konkurranseregler, med i utgangspunktet forbud mot konkurranseregulerende samarbeid, statsstøtte og offentlige monopoler, for hele EØS-området. Målet er å sikre like konkurransebetingelser for alle aktørene innenfor markedet. Avtalen omfatter i tillegg samarbeid innenfor forskning og utvikling, utdanning, miljø, sosialpolitikk, kultur, helse, likestilling og en hel rekke andre programmer og aktiviteter innenfor EU. EFTA EØS-landene er ikke en del av EUs felles fiskeri- (CFP) eller jordbrukspolitikk (CAP). EØS-avtalen innebærer imidlertid lavere toll- og kvoter for handel med sjømat og landbruksprodukter mellom EFTA EØS-landene og EU.

Opprettholdelse av et homogent EØS-marked er et sentralt mål for EØS-samarbeidet. Innenfor EØS-samarbeidet skal alle økonomiske aktører være underlagt det samme sett regler og konkurransevilkår. Nasjonale myndigheter har for eksempel ikke anledning til å vedta egne nasjonale bestemmelser for hvordan varer og tjenester skal produseres for å beskytte egen industri. Bedrifter i EØS-området har heller ikke anledning til å inngå avtaler som begrenser den frie konkurransen. For å sikre et homogent marked er EØS-samarbeidet dynamisk. Nytt EU-regelverk for det indre marked innarbeides løpende i EØS-avtalen og i samarbeidslandenes nasjonale lov- og regelverk.

For å forvalte EØS-avtalen er det bygget opp en to-pilar struktur med felles EU – EFTA EØS-institusjoner. EØS-komiteen, som møtes en gang i måneden, vedtar at nytt EU-regelverk skal innarbeides i EØS-avtalen. Komiteen har medlemmer fra Kommisjonen og EU-ambassadørene fra EFTA EØS-landene. EUs medlemsland møter også i komiteen. Under komiteen er det opprettet fem underkomiteer. Politiske retningslinjer for EØS-samarbeidet gis av EØS-rådet. Rådet, som møtes to ganger i året, består av utenriksministrene fra EFTA EØS-landene og EUs medlemsland. I praksis er det imidlertid bare EUs formannskap og påtroppende formannskap som møter fra EU-siden. Det er også opprettet felleskomiteer for partene i arbeidslivet, den rådgivende komité for EØS, og mellom Europaparlamentet og parlamentarikere fra de tre EFTA EØS-landene, Parlamentariker komiteen for EØS.

Stortinget holdes løpende orientert om EØS-samarbeidet. Stortingets EØS-utvalg, som er sammensatt av utenrikskomiteens medlemmer, medlemmer av Stortingets delegasjon til EFTA-parlamentarikerkomiteen og Parlamentarikerkomiteen for EØS, konsulteres før hvert møte i EØS-komiteen.

I tilknytning til fellesorganene for EØS-samarbeidet er det opprettet en egen EFTA-struktur. EFTAs faste komité er et samordningsorgan for EFTA EØS-landene før møtene i EØS-komiteen. Den møtes vanligvis hver måned, dagen før EØS-komiteen. Faste komité består av ambassadørene fra de tre EFTA EØS-landene. I tillegg møter Sveits og EFTAs overvåkningsorgan som observatører. Under EFTAs faste komité er det også opprettet underkomiteer.

EU-kommisjonen overvåker EU-landenes implementeringen av regelverket for det indre marked. EFTAs overvåkningsorgan (ESA) har samme oppgave for de tre EFTA EØS-landene. På samme måte har EFTA-domstolen samme type funksjoner overfor EFTA EØS-landene som EF-domstolen har overfor EU-landene.

 

 

Hva er EØS

  • Fri handel med industrivarer og fri bevegelighet for kapital, tjenester og personer.
  • Felles konkurranseregler (konkurranseregulerende samarbeid, statsstøtte og offentlige monopoler) og harmonisering av selskapsretten i hele EØS-området.
  • Adgang til markedene innenfor offentlige anskaffelser i de andre EØS-landene.
  • Samarbeid om blant annet miljøvern, utdanning, forskning, forbrukerspørsmål og sosiale spørsmål.
  • Felles beslutningsprosesser hvor nye EØS-regler vedtas ved enighet mellom EFTA og EU.
  • Egne EFTA-organer (overvåkningsorgan og domstol).

Hva er ikke EØS

  • Deltakelse i fellesorganer i EU som Det europeiske råd, Rådet for den europeiske union, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EF-domstolen.
  • EUs tollunion, det vil si EUs felles handelspolitikk overfor ikke-medlemsland.
  • Samarbeidet om utviklingspolitikken.
  • EUs felles landbrukspolitikk.
  • EUs felles fiskeripolitikk.
  • Det regionalpolitiske samarbeidet.
  • Samordning av den økonomiske politikken og den monetære union.
  • Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken.
  • Samarbeidet om justis- og innenrikssaker, men Norge og Island har en egen avtale om deltakelse i Schengen-samarbeidet for avskaffelse av personkontroll på grensene mellom deltakerlandene.

Send this article to a friend
Print this article